Du
min egen kjære øy,
du øde ø i havgapet, her ved vårt
Norlands kyst,
du, du er øya mi !
Havet er vår nabo,nært, kranser oss inn og
gir trygghet. Men viser også sine krefter, en
styrke sterkere enn min.
Men den viser også min styrke, styrken til
å bli.......
For det skaper sterke følelser havet og
tvinger oss ofte til stillstand,- ro, mens
frådende bølger slår vilt, som nesten nær min
egen seng.
Men her er mitt paradis, omkranset av
vakre fjell,staute, med topper,snødekket høst
og vinter i farger så blå, farger man kun
finner her nord.
Rosa i alle nyanser, når sola spiller med sine
stråler mot snøens egne krystaller.
Etter lange, mørke vintermåneder, våkner
alt sammen pånytt.
Fuglene,dyrelivet,plantene som gror og
spiren i en selv,-etterlengtet.
Å sitte på altanen,barføtt, med tekoppen i
hånden.
Det er vår,det er morgen og sola enda lavt over
fjellene.Lav sol spiller i natteduggen i
blomstene, som skinner som diamanter.
Fornemme naturen,stillheten, kun brutt av
fuglenes sang over duggvåte planter,- se
solstrålene treffe duggdråpene,skape de om til
krystaller, mens alt står i flor og vitner om
liv.
Sansene forsterkes. Alt føles så nært,ekte,
voldsomt i sin egen fred og gir ro til sjelen.
Her har jeg valgt å leve og bo, her på deg , min
øy, Korsholmen.
|
