Dikt om Fred og Nærhet.

Jeg synes jeg selv må stråle.

Jeg synes at verden skinner,jeg synes at blomstene ler.

Jeg synes at alt blir gyllent,hvorhen så mitt øye ser.

Jeg hører musikk i luften,en lys vidunderlig klang.

Det er,som går jeg i takt med den brusende sommers sang.

Jeg synes jeg selv må stråle,immelom de grønne trær,

forde min elskede,min elskede, vandrer meg ganske nær.

(Vilhelm Krag)

Alt er så nær meg. 

Alt er så nær meg denne velsigned dag. 

Svaberget ligger åpent med rolige drag.

Havbrisen vugger vennlig den duftende tank.

 Alt er så nær meg ennå en lykkelig gang.

Barndommens vekster gror i hver fure og sprekk

med sine kjente og blide og rørende trekk.

Går her en liten pike fremdeles hver kveld,  

og plukker blomster,og snakker høyt med seg selv?

Lenge var jorden øde og himmelen tom. 

Dypt i mitt hjerte åpner seg rom etter rom.

Alt som er nær meg gir meg et klarøyet svar.

Nå kan jeg rekke hånden til henne jeg var.

(Inger Hagerup)

Som små løfter.

Det fins en evighet av fred, bak alle stjerner et sted.

Vi skulle kansje vraket først vår lille tid av sult og tørst.

Vår lille tid av sult og savn mot ting vi aldrig kan gi navn.

Som løfter i en gjerrig munn er denne korte,korte stund.

(Inger Hagerup)

Et visdomsord.

Erfaringen lærer oss at  kjærlighet ikke er å se på hverandre,

men bestandig vende blikket i samme retning.

(Ukjent)